Han hadde hatt det travelt de to siste årene. Monadnock hadde ikke vært hans eneste oppgave. Fra forskjellige stater, fra forskjellige deler av landet kom det uventede anmodninger til ham: privathus, små kontorbygninger, beskjedne fabrikker. Han hadde bygd dem – hadde sneket seg til noen få timers søvn i tog og fly som fraktet ham mellom Monadnock og fjerntliggende byer.
– Jeg har vært i New York og jeg likte Enright House.
– Jeg har sett Cord-bygningen.
– Jeg har sett et bilde av det Templet som ble revet. Det var som en underjordisk elv fløt gjennom landet og brøt opp til overflaten i små kilder på tilfeldige, uberegnelige steder…
Ayn Rand
Slik beskriver Ayn Rand i Kildens utspring de første tegn på den kompromissløse arkitekten Howard Roarks endelige gjennombrudd. Men en tilsvarende beskrivelse passer like godt på det som er skjedd de siste årene med hensyn til gjennombruddet for Ayn Rands egne ideer.
Ayn Rand har alltid blitt lest; helt siden The Fountainhead utkom i 1943 har hennes bøker vært bestsellere – ifølge en fersk utgave av Library Journal har hennes bøker solgt i et samlet opplag på ca 30 millioner eksemplarer. Men hennes ideer har vært særdeles upopulære både blant de liberale (som er den amerikanske betegnelsen på de venstreorienterte) og blant de konservative. De konservative mislikte hennes ateisme, og de liberale mislikte hennes motstand mot enhver form for offentlig styring av økonomien. Så selv om «alle» hadde lest henne, var det ingen som snakket om henne eller hennes ideer: intet etablert miljø fant en meningsfelle i henne.
Men i de siste fire/fem år er hennes ideer blitt mer og mer akseptert. I en amerikansk undersøkelse foretatt av Library of Congress i 1991 om hvilken bok som hadde vært mest innflydelsesrik, kom Ayn Rands Atlas Shrugged (1957) på annenplass (etter Bibelen). Atlas Shrugged ble anmeldt i alle de store avisene, men ingen av de bøkene hun skrev etter Atlas Shrugged ble anmeldt i noen viktig avis eller tidsskrift; siden det var umulig å argumentere mot henne, forsøkte de etablerte å tie henne ihjel. Men i 1995 utkom en samling med hennes korrespondanse, Letters of Ayn Rand, og denne ble gjenstand for svært positive omtaler i alle de store avisene.
Ayn Rand skrev ikke bare skjønnlitteratur av særdeles høy litterær kvalitet, hun var også en nyskapende filosof. Som en rekke andre store forfattere dramatiserte hun filosofiske problemstillinger i sine skjønnlitterære verker, men hun var ikke tilfreds med de svarene som tidligere filosofer hadde gitt på de viktige filosofiske spørsmål, og derfor utarbeidet hun sine egne svar. Og også filosofen Ayn Rand, ikke bare den skjønnlitterære forfatteren Ayn Rand er i ferd med å slå igjennom. Det fremtredende tidsskriftet The Economist har anerkjent henne som en av vår tids mest innflydelsesrike tenkere: i en artikkel i januar 1994 (med den for The Economist typiske tittelen «Good Guru Guide») var hun en av kun 17 som ble omtalt. Også det prominente tidsskriftet The New Yorker viet henne sommeren 1995 en lang artikkel. Flere nye lærebøker i filosofi for amerikanske universiteter inneholder kapitler om Objektivismen (som var det navn Ayn Rand ga sitt filosofiske system). F.eks. inneholder Roth/Sontags The Questions of Philosophy (utgitt 1988) et kapittel med tittelen «Ayn Rand and the Objectivist Approach», og en av de mest brukte lærebøkene, Joel Feinbergs Reason and Responsibility (utgitt 1993), inneholder et av hennes essays om etikk.
Så det kan ikke være tvil om at Ayn Rands innflydelse er økende. Man hvem var hun? Hva består hennes ideer av? I resten av artikkelen skal vi se nærmere på disse spørsmålene.
Bakgrunn
Ayn Rand ble født inn i en jødisk familie i St. Petersburg (Leningrad), Russland, i 1905. Hennes døpenavn var Alissia Rosenbaum. Det viste seg tidlig at hun var meget begavet, og hun var alltid flink på skolen. Hun leste mye, og allerede da hun var fire år gammel hadde hun bestemt seg for å bli forfatter.
Hun studere filosofi og historie ved universitetet i Leningrad, og en av hennes filosofilærere var den da kjente platonisten N. O. Lossky. Da hun (i 1921) var oppe til avsluttende muntlig filosofieksamen, sa Lossky til henne at det så ut til at hun ikke delte Platons synspunkter. «Nei», svarte hun. Da Lossky spurte hvorfor, fikk han høre Ayn Rand si at «Mine filosofiske synspunkter er ikke en del av filosofihistorien ennå. Men det vil de bli.»
Mine filosofiske synspunkter er ikke en del av filosofihistorien ennå. Men det vil de bli.
Ayn Rand
Tidlig var hun blitt fascinert av film, spesielt amerikanske filmer, og hun studerte også film ved Statens Institutt for Filmkunst.
Hun opplevet den russiske revolusjon på nært hold, og avskydde alt den stod for. Hun gjorde alt hun kunne for å komme seg vekk fra Russland, men først i 1925 klarte hun på skaffe seg utreisetillatelse til USA, hvor hun offisielt bare skulle besøke slektninger. Før avreisen ba hennes familie henne fortelle verden at Russland under sosialismen var blitt gjort om til en enorm gravplass.
Red Pawn
Tidlig i 1926 ankom hun til USA. Til å begynne med arbeidet hun i mange forskjellige typer småjobber, og hun klarte etterhvert å finne arbeid i Hollywood. Blant annet arbeidet hun i 1929 i filmselskapet RKOs kosteymeavdeling. Hun arbeidet også som statist, og på en filminnspilling møtte hun skuespilleren Frank O’Connor, som hun umiddelbart forelsket seg i. De giftet seg i 1929.
Alissia Rosenbaum hadde nå skiftet navn til Ayn Rand, Ayn etter et finsk navn hun likte, Aino (et navn hun muligens kjente fra Finlands nasjonalepos Kalevala; Aino er en av hovedpersonene der), og Rand etter en slags forkortelse av Rosenbaum; dersom man skriver Rosenbaum med kyrilliske bokstaver og utelater noen av de midterste bokstavene ser det ut som om det står Rand (mer om dette er å finne her: http://aynrandlexicon.com/about-ayn-rand/faq.html ). En av årsakene til at hun skiftet navn var for å beskytte å familien hjemme i Sovjeunionen; som nevnt over ønsket hun å fortelle verden sannheten om de redsler og den undertrykelse som kommunismen førte til, og dette var farlig for familien. Hun brukte nå all fritid på å forberede seg på sin fremtidige karriere som forfatter – de fleste av hennes øvestykker fra denne tiden er senere blitt utgitt – men først i 1932 fikk hun solgt et av sine arbeider, Red Pawn, et filmmanuskript med handling fra det sosialistiske Sovjetunionen. Dette stykket hadde hun begynt å arbeide på sent i 1931.
Allerede i et så tidlig arbeid tok Ayn Rand opp viktige filosofiske (dog i hovedsak politiske) problemstillinger: Kommunismen krever at det enkelte menneske må gi avkall på sin uavhengighet og sin lykke for å tjene gruppen; kommunismen ødelegger derfor mennesket og menneskets lykke. Red Pawn påpeker også de store likheter mellom kommunisme og religion: Begge hevder at det enkelte menneske skal tjene noe som er større enn det selv: Gud eller arbeiderklassen, og det som ansees for etisk høyverdig er for det enkelte menneske å ofre seg selv til fordel for Gud/arbeiderklassen.
Ayn Rand solgte alle rettigheter til Red Pawn til Universal Pictures for $1.500; Universal solgte det videre til Paramount for $20.000. Dessverre er filmen ennå ikke laget, men et synopsis av manuset kan leses i boken The Early Ayn Rand.
We the Living
For å kunne skrive Red Pawn avbrøt Ayn Rand arbeidet med det som skulle bli hennes første store roman: We the Living. Hun hadde begynt på denne romanen i 1930, og den ble utgitt i 1936. Dette er en betydelig roman med handling fra den russiske revolusjon. Boken tar for seg tre personer, aristokraten Leo, den idealistiske kommunisten Andrej, og ingeniørstudenten Kira, og viser hvordan alle blir ødelagt av den kommunistiske ideologien. Boken viser også hvordan et kommunistiske samfunn nødvendigvis må bli gjennomkorrupt. Men temaet også her, som i Red Pawn, er forholdet mellom det enkelte individ og staten. Boken ble slaktet av kritikerne – den kom jo ut midt under «the red decade», hvor alle intellektuelle hyllet sosialsimen – som mente at forfatteren var altfor kritisk mot det kollektivistiske ideal. Boken ble ikke markedsført fra forlagets side, og til å begynne med var salget dårlig, men ett år etter utgivelsen begynte salgstallene å øke sterkt. Men da hadde forlaget allerede besluttet ikke å trykke noen flere opplag. Boken ble først tilgjengelig igjen i 1959, etter at Ayn Rand var blitt en bestselgende forfatter med sine to neste romaner.
We the Living ble filmatisert i Italia i 1942 med de kjente skuespillerne Allida Valli og Rossano Brazzi i hovedrollene. De fascistiske myndigheter trodde at filmen ville være god anti-kommunistisk propaganda, men det viste seg at de som laget filmen hadde klart å formidle bokens anti-totalitære budskap: filmen var som boken like anti-fascistisk som anti-kommunistisk. Filmen ble derfor forbudt like etter premieren. En restaurert versjon av filmen hadde nypremiere i 1988, og fikk da en strålende mottagelse av kritikerne. (F.eks. skrev avisen New York Newsday at dette var «One of the best movies of 1988».) Filmen er nå tilgjengelig på video.
Men We the Living var ikke Ayn Rands først publiserte verk; i 1934 hadde skuespillet Night of January 16th urpremiere. (Dette skuespillet er blitt en liten klassiker, og har blant annet visstnok blitt sendt to ganger på NRKs radioteater. Det ble også oppført på Carl Johan Teatret i 1939.)
Kortromanen Anthem (på norsk som Høysang) ble utgitt i 1938; her beskriver Ayn Rand det samfunnsmessige sluttresultat av kollektivistiske ideer. Boken stiller i samme kategori som den mer kjente 1984 (utgitt 1948) av George Orwell. Forskjellen mellom Anthem og de mer kjente bøkene i samme kategori er at Rand er den eneste som innser at et fullt ut kollektivistisk samfunn ikke vil kunne opprettholde et høyt teknologisk nivå og en høy levestandard. Høy levestandard og høyt teknologisk nivå forutsetter frihet, og frihet og kollektivisme er uforenlige.
I denne tiden var Ayn Rand ansatt som manuskriptforfater i Hollywood, og hun skrev manus til flere filmer. Den mest fremtredende av disse er Love Letters (1945), med Joseph Cotten og Jennifer Jones (som ble Oscar-nominert) i hovedrollene. Filmen er basert på en (elendig) roman av Chris Massie, men Rands manus er nærmest et originalt arbeid, og man kan betrakte filmen som et ekte Ayn Rand-verk.
Omkring 1940 engasjerte Ayn Rand seg i amerikansk politikk; hun kjempet for at Det Republikanske Parti skulle nominere Wendell Wilkie som presidentkandidat; han var den eneste av de aktuelle republikanske kandidatene som støttet et fritt næringsliv. Ayn Rand holdt taler, hun deltok i postkasseaksjoner, pakket konvolutter osv. Snart fikk hun oppdrag som politisk taler – og hun oppdaget at hun var meget dyktig; hun klarte å gjøre kompliserte spørsmål forståelige for et almindelig publikum.
Wilkie ble nominert til å stille mot Roosevelt i presidentvalget, men han ble mer og mer «moderat» i løpet av valgkampanjen – den politikk han la opp fjernet seg mer og mer fra frihet og nærmet seg Roosevelts New Deal. Derfor fortjente han ifølge Ayn Rand det store tapet han ble påført i selve presidentvalget.
The Fountainhead
Størst komersiell suksess fikk Ayn Rand med romanen The Fountainhead. Romanen om Howard Roark ble raskt en bestselger, og er også i dag, mer enn 50 år etter utvgivelsen, en inspirasjon til individualistiske holdninger for millioner av mennesker verden over. I USA selger boken fremdeles over 100.000 eksemplarer hvert år. Romanen ble i 1949 utgitt på norsk, oversatt av Johan Hambro, under tittelen Kildens utspring, og den vakte stor oppsikt her hjemme.
Bokens tema er striden mellom kollektivisme og individualisme, ikke i politikken, men i menneskets sinn. Opp imot den individualistiske Roark står den kollektivistiske ideologen Ellsworth Toohey, og mellom dem står den konforme opportunisten Peter Keating. Men den interessante konflikten er ikke mellom disse, men mellom Roark og to andre personer som i utgangspunktet er nesten like positive som Roark selv: Dominique Francon og Gail Wynand. Disse to har et ideologiske utgangspunkt som ligger nært opp til Roarks, men de har trukket andre konklusjoner: Domenique står for det syn at en idealist ikke kan lykkes i denne verden. Derfor forsøker hun å få Roark til å oppgi sitt ønske om å bli arkitekt, for slik å forhindre at han blir knust av en ond verden. Wynand mener også at idealisme er umulig, og siden han ønsker makt og prestisje, går han inn for å styre andre mennesker med uredelige metoder. I løpet av boken dramatiseres konfliktene mellom disse fem personene på en blendende dyktig måte, og den ender med at Roarks syn viser seg å være det eneste riktige: den moralske måte å leve på er den eneste som kan føre mennesket frem til målet, og målet er et produktivt og lykkelig liv. Roark er idealist, men i motsetning til de fleste andre idealister som er fremstilt i litteraturen er hans idealisme en idealisme som innebærer suksess i dene verden.
…den moralske måte å leve på er den eneste som kan føre mennesket frem til målet, og målet er et produktivt og lykkelig liv.
Ayn Rand skrev selv manuset til filmversjonen av The Fountainhead. Filmen, som hadde premiere i 1949, ble regissert av King Vidor. Hovedrollen som Howard Roark ble spilt av Gary Cooper, og Patricia Neal spilte Dominique.
Atlas Shrugged
Ayn Rands viktigste verk er gigantromanen Atlas Shrugged. På de nesten 1200 spennende sidene fremstiller Ayn Rand sitt filosofiske system: sansene og fornuften er eneste vei til kunnskap; etikkens formål er å oppdage de prinsipper som setter mennesket istand til å leve et lykkelig liv i denne verden – dette etiske ideal kalles rasjonell egoisme (rasjonell betyr virkelighetsorientert og logisk); samfunnet må organiseres i overensstemmelse med individers rettigheter: mennesket har ukrenkelige rettigheter utledet av dets natur som rasjonelt vesen, og derfor må alle mellommenneskelige forhold være basert på frivillighet; dvs. at laissez-faire-kapitalisme er det eneste moralske og praktiske samfunnssystem.
Men boken er også en meget spennende fortelling. Ifølge vaskeseddelen handler boken om en mann som sa han skulle stanse det som driver verden fremover – og som gjorde det. Denne personen er Ayn Rands talerør i boken, John Galt. Hovedpersonene er allikevel Dagny Taggart, som driver et jernbaneselskap, og Hank Rearden, som leder et stålverk. Disse forsøker å drive sin forretningsvirksomhet i et USA som er i ferd med å bryte sammen. Årsaken til sammenbruddet er et stadig økende antall offentlige inngrep i økonomien, og disse inngrepene fører naturligvis til en stadig økende lammelse av enhver produktiv virksomhet.
Til tross for de hindringene som myndighetene legger i veien for deres virksomhet, og til tross for stadig beskyldninger om at de utbytter sine ansatte og bare tenker på profitt, forsøker Dagny Taggart og Hank Rearden som best de kan å drive sine virksomheter; de produserer varer/tjenester som det er etterspørsel etter, dvs. som folk trenger. Men samtidig oppdager de omkring seg at flere og flere av samfunnets ledende personer – forfattere, komponister, akademikere, entreprenører, oppfinnere og industriledere – rett og slett blir borte. Det blir færre og færre igjen av de som er istand til å holde samfunnet i gang. Etterhvert finner Dagny Taggart og Hank Rearden ut at årsaken til at de andre industrilederne forsvinner…
I boken gir også Ayn Rand er dyptborende analyse av årsakene til hvorfor de ulike personer oppfører seg slik de gjør. Hun hevder at til grunn ligger forskjellige etiske teorier. Den politikk som føres i USA i boken (og i virkeligheten) bygger på altruismen som etisk ideal. Og altruismen sier at et mennskes eneste etiske mål er å tjene andres ønsker. Ayn Rand fastslår at en slik etisk basis nødvendigvis vil føre til økende politikermakt og redusert frihet for enkleltindivider – og derfor til samfunnsmessig forfall, nød og elendighet. Som alternativ setter Ayn Rand opp rasjonell egoisme som etisk ideal: mennesket bør handle i overensstemmelse med sin langsiktige egeninteresse. Denne etiske teorien vil, dersom den blir akseptert av store deler av befolkningen, føre til et fritt samfunn, med fred, frihet og voksende velstand som resultat. Ayn Rand sier også – via sitt talerør John Galt – at hun utfordrer to årtuseners etisk tenkning. Ayn Rand gir også den metafysiske og epistemologiske begrunnelsen for sine etiske og politiske teorier.
Som The Fountainhead ble også Atlas Shrugged en bestselger.
Filosofiske essays
Interessen blant Ayn Rands mange lesere for de holdninger som kom til uttrykk i romanene øket sterkt på slutten av 50-tallet, og det var et sterkt ønske om en systematisk fremstilling av hennes filosofi. Som et svar på dette ønsket ble For the New Intellectual utgitt i 1961. Denne boken inneholder de filosofiske utdrag fra romanene, og et nytt essay om filosofiens rolle i historien. I denne boken gir også Ayn Rand sin filosofi et navn: hun kaller den Objektivismen.
I 1962 begynte utgivelsen av The Objectivist Newsletter. Dette newsletteret ble utvidet til tidsskriftet The Objectivist i 1966. Her ble det publisert artikler som analyserte aktuelle problemstillinger med utgangspunkt i Objektivistiske prinsipper. Ikke bare Ayn Rand, men også andre Objektivister bidro med artikler, blant dem Alan Greenspan (som var sjef for Federal Reserve i USA), Leonard Peikoff og George Reisman. The Objectivist hadde i enkelte år et opplag på mer enn 30.000 eksemplarer. Flere av artiklene som opprinnnelig ble skrevet for disse tidsskriftene, ble etterhvert samlet i bøker hvor artiklene ble ordnet etter tema: The Virtue of Selfishness (essays om etikk, 1964), Capitalism: The Unknown Ideal (om politisk filosofi, 1966) og The Romantic Manifesto (om estetikk, 1970). [The Objectivist skiftet i 1971 format og ble til The Ayn Rand Letter, som utkom frem til 1976.]
I The Virtue of Selfishness fremstiller Ayn Rand den hele og fulle begrunnelsen for rasjonell egoisme som etisk prinsipp: Etikken setter opp prinsipper for handling. Men hvorfor handler mennesket? Ultimativt for å opprettholde sitt liv. Menneskets liv er derfor en objektiv verdistandard (objektiv betyr basert på virkeligheten og begrunnet av fornuften i overensstemmelse med logikken lover). Denne verdistandarden er begrunnet med utgangspunkt i virkeligheten; i det faktum at mennesket må handle for å overleve. Skal det overleve må det oppnå moralske verdier (alt som fremmer mennesket liv er moralske verdier), og det er den som handler som selv må kunne nyte godt av det han oppnår. Alle andre etiske teorier har verdistandarder som er reelt sett ubegrunnede: adlyd «Gud» eller kongen eller staten eller loven.
Begrepsteori
Et av filosofiens viktigste problemstillinger er hva er sammenhengen mellom det som eksisterer og det vi tenker. Det er begreper vi har i vår bevissthet når vi tenker, og spørsmålet om sammenhengen mellom begrepene og det som eksisterer er derfor et av de aller viktigste områdene innen filosofien. Er det en objektiv sammenheng mellom begreper og virkeligheten, er vår tenkning objektivt knyttet til virkeligheten. Er det ikke noen objektiv sammenheng, er det heller ingen objektiv sammenheng mellom tenkning og virkelighet.
Dette klassiske filosofiske spørsmålet tok Ayn Rand opp i en artikkelserie i The Objectivist i 1966/67 med tittelen Introduction to Objectivist Epistemology. Serien ble senere utgitt i bokform i 1979. Kort tid etter at artikkelserien var publisert, ble det arrangert seminarer hvor Ayn Rand diskuterte sin begrepsteori med en gruppe fagfilosofer. Utskrifter fra disse diskusjonene ble publisert i en nyutgave av Introduction to Objectivist Epistemology i 1990.
Ifølge Ayn Rand er begreper objektive: ting vi observerer blir klassifisers i overensstemmelse med egenskaper tingen har. Alt som klassifiseres under samme begrep har de samme kvalitative egenskaper, mens det er kun de kvantitative som varierer. [Mer om dette i Ayn Rands bok.] Tradisjonell filosofi idag har gitt opp å finne en rasjonell begrepsteori: praktisk talt alle akdemikere er nominaliser, dvs. de hevder at det ikke finnes noen objektiv sammenheng mellom det vi observerer og det vi tenker.
Det ble også utgitt flere essaysamlinger i tillegg til de som er nevnt ovenfor: The New Left: The Anti-Industrial Revolution (1971) er spesielt rettet inn mot studenter, og her finnes essays om amerikansk pedagogikk, den nye venstresidens («The New Left») ideologi, og en drepende analyse av den begynnende miljøbevegelsen. Philosophy: Who Needs It (1982) inneholder essays sentrert omkring menneskerts behov for filosofi. The Voice of Reason (1989) inneholder en rekke foredrag, og The Ayn Rand Column (1991) innholder alle de artikler Ayn Rand skrev for sin faste spalte i Los Angeles Times i 1962.
Spesielt fascinerende er The Early Ayn Rand (1984) som inneholder alle de skjønnlittereære verk som ikke tidligere var blitt utgitt. Her er rene øvelsesstykker, her er Red Pawn (omtalt ovenfor), her er flere sider som Ayn Rand utelot fra den endelige utgaven av The Fountainhead, og her er også en ypperlig kriminalgåte, skuespillet Think Twice.
Også i Russland
Under den sosialistiske perioden i Ayn Rands hjemland var hennes verker selvsagt forbudt, men etter sosialismens sammenbrudd er en bok med utdrag av hennes verker utgitt på russisk under tittelen The Morality of Individualism (1993). Bokens førsteopplag på 5000 eksemplarer ble utsolgt i løpet av få dager; kjøperne var i hovedsak studenter ved Universitetet i Moskva. I 1994 ble også We the Living utgitt på russisk.
Ayn Rands innflydelse
Ayn Rands ideer beynte å få betydelig innflydelse allerede på 60-tallet, men i årene etter hennes død i 1982 har individualistiske ideer stadig fått større og større betydning over store deler av verden. Det er nå alminnelig anerkjent at kapitalismen beseiret sosialismen på det praktiske nivået – men det er Ayn Rand som har gitt kapitalismen dens moralske basis, og også dette er i ferd med på bli anerkjent av etablerte filosofiske miljøer. Ikke bare taes Ayn Rand som nevnt med i flere og flere amerikanske filosofilærebøker; f.eks. er hun i en fersk amerikansk lærebok i filosofi omtalt som «a leading figure in American political and literary circles» (Feinberg(ed): Reason and Responsibility, 8th ed, Wadsworth 1993, s.506). Også i Norge blir hun ansett som kapitalismens fremste forsvarer: F.eks. har professor Hjalmar Hegge kalt henne «vår tids kapitalismes fremste ideolog» (Hegge: «Frihet, individualitet og samfunn», UiO 1985, s.287).
Selv om Ayn Rand skapte originale og viktige bidrag i alle filosofiens grener, er det foreløpig som politisk filosof hun er mest kjent.
Arven etter Ayn Rand
Antallet intellektuelle som er mer eller mindre påvirket av Ayn Rand øker jevnt, og dette vil i årene fremover føre til at det vil bli utgitt flere og flere bøker som analyserer de forskjelligste temaer med utgangspunkt i Objektivistiske prinsipper. Flere slike bøker er allerede utgitt. Ayn Rands fremste elev, Leonard Peikoff, utga i 1982 The Ominous Parallels, en analyse av de filosofiske årsakene til nazismen i Tyskland, og samtidig en advarsel mot en tilsvarende utvikling i USA. Ifølge Objektivismen er det filosofiske grunnideer som styrer historiens gang. Dersom folk flest godtar ufornuft, altrusime og kollektivisme (disse ideene hører nødvendigvis sammen), vil resultatet uunngåelig bli ufrihet, politikerstyring, forfall og diktatur. Den eneste måten å få gjennomført frihet – som nødvendigvis medfører fred og velstand – er at folk flest godtar de ideer som friheten bygger på: fornuft, rasjonell egoisme og individers rettigheter.
Objektivismen er et konsistent filosofisk system, og er det eneste system som forfekter fornuft, egoisme og individers rettigheter, dvs. politisk frihet.
Peikoff har også skrevet den systematiske fremstillingen av Objektivismen som et integrert og hierarkisk oppbygget filosofisk system: Objectivism: The Philosophy of Ayn Rand (1991).
Objektivismen er et konsistent filosofisk system, og er det eneste system som forfekter fornuft, egoisme og individers rettigheter, dvs. politisk frihet. Siden sansene og fornuften er eneste vei til kunnnskap, tar Objektivismen avstand fra enhver form for mystisme, religion og ufornuft. Siden det er etisk høyverdig for mennesket å forsøke å leve et godt liv, tar Objektivismen avstand fra enhver form for selvoppofrelse som etisk ideal. Siden individer har full rett til å styre sine egne liv, tar Objektivismen tar avstand fra enhver form for tvang i mellommenneskelige forhold. Objektivsmen står altså for full politisk frihet: statens oppgave skal kun være å beskytte individers rettigheter (dvs. drive politi, domstoler og militært forsvar). Alle andre oppgaver skal utføres av private. I dagens situsajon hvor politikernes makt øker og øker, hvor all produktiv virksomher i større og større grad lammes av ent stadig økende antall lover, regler og forordninger, er Objektivismen den eneste medisin som kan gjøre samfunnet friskt.
Copyright Vegard Martinsen 1996-2002. Denne artikkelen ble trykt i Minerva Nr 2 1996. Det gis herved tillatelse til fritt å distribuere denne artikkelen, såfremt den gjengis i sin helhet. Det er dog ikke tillatt å gjengi den sammen med annet materiale i bøker, tidsskrifter, aviser, blader o.l. Denne notisen må distribueres sammen med artikkelen.