Narkotika og frihet

Narkotika og frihet
av Vegard Martinsen

(Foredrag holdt på Stavangerkonferansen 10. april 1994)

INNLEDNING

For ca 7-8 år siden skrev en fremtredende advokat en artikkel i Aftenposten hvor han gikk inn for dekriminalisering (Jeg benytter uttrykket dekriminalisering, fordi det vanlige uttrykket legalisering impliserer - feilaktig - at staten har rett til å gi tillatelse til noe som helst. Uttrykket dekriminalisering innebærer at noe som staten har definert som kriminelt ikke er kriminelt.) av narkotika. Denne artikkelen førte til et rabalder uten like. Et meget stort antall svarinnlegg hevdet at advokaten nærmest måtte være gått fra forstanden: Dekriminalisering av narkotika var helt uakseptabelt. Men, for et par måneder siden lot samme avis trykke et annet innlegg av en kjent person: vedkommende hevdet at liberalisering av narkotikalovgivningen nå var en ide hvis tid var kommet. Dette innlegget førte ikke til noen motreaksjoner overhodet.
Etter mitt syn er dette et tegn på at det går fremover. Forbudet mot narkotika har - som alle offentlige begrensninger i enkeltindividers frihet - ført til kolossale problemer på utallige områder. Ved en dekriminalisering av bruk, kjøp og salg av narkotika vil enorme problemer bli kraftig redusert.

FRIHET/FRITT SAMFUNN

Samfunn bør være organisert slik at enkeltmennesker har rett til å styre sine liv slik de selv finner er riktig. Et fritt samfunn er et samfunn hvor staten respekterer enkeltmenneskets rett til å styre sitt eget liv - dvs. et fritt samfunn er et samfunn hvor staten respekterer og har som eneste oppgave å beskytte individers rettigheter.
Et menneske har rett til sitt eget liv, og denne retten impliserer full privat eiendomsrett: all form for arbeid innebærer bruk av fysiske gjenstander, og skal et menneske kunne styre sitt liv, må det ha full rett til å kunne disponere gjenstander som er nødvendige for dets arbeid. I et fritt samfunn er det altså ingen ordninger hvor staten gir eiendomsbesittere "tillatelser" i form av konsesjoner til å benytte sin eiendom slik eierne ønsker. Staten kan f.eks. ikke ekspropriere privat eiendom, og staten kan heller ikke bestemme over hva slags aktiviteter som skal foregå på eiendommen.
Staten kan heller ikke blande seg inn i handel mellom mennesker - hverken ved å dirigere priser eller produksjonsmengder. Staten kan ikke gi særfordeler til fortrukne fagforeninger slik at disse kan presse lønnsnivået høyere enn markedsnivået og derved forårsake arbeidsløshet. Staten kan ikke som nå gi medlemmer av foretrukne grupper enerett på produksjon av visse varer/tjenester (postverket, vinmonopolet, banker, helsevesenet, skoleverket), staten kan ikke kreve at de som handler skal betale skatter eller avgifter, osv. Dette er med andre ord et markedsøkonomisk eller kapitalistisk system. Den eneste begrensning som hvert menneske må rette seg etter, er at andre individers rettigheter ikke kan krenkes.
Staten skal dog finnes. Staten har en legitim oppgave: å beskytte individers rettigheter. Staten er derfor tillagt visse konkrete oppgaver - politi, rettsvesen, og militærvesen - og disse må finansieres frivillig. Staten skal forhindre at visse handlinger blir begått, dvs. handlinger hvor individers rettigheter krenkes, og dersom individer begår slike handlinger, skal de straffes. Staten skal altså ikke drive helsevesen, sykeforsikringer, skolevesen, pensjonsordninger.
I praksis er det alltid slik at dersom staten driver slike ordninger, vil de bli ødelagt. Det finnes nok av eksempler som viser dette: Statlige pensjonsordninger - Folketrygden - er et primitivt pyramidespill; vårt helsevesenet er dyrt og ineffektivt; skoleverket fungerer som en indoktrineringsanstalt for sosialistiske ideer, hvor ungdom blir foret med gale ideer, gale holdninger, gale verdier, en falsk versjon av historien, og - kanskje den største forbrytelsen - ungdommen lærer ikke å tenke.
I motsetning til dette finnes det altså ett eneste rasjonelt alternativ: et fritt samfunn hvor voksne personer har full rett til å styre sine liv slik de selv finner riktig. Frihet betyr altså at enkeltmennesker har rett til å foreta valg om hvordan de ønsker å leve sine liv. Dette impliserer at hvert menneske har fullt ansvar for de valg man foretar.
Disse ideene om et fritt samfunn stammer fra opplysningstiden. Teorien om individers rettigheter ble opprinnelig formulert av den engelske filosofen John Locke (1632-1704). Disse prinsippene lå til grunn for den tidlige kapitalisme, og var sterkt fremtredenede blant de amerikanke grunnlovsfedrene, spesielt hos Thomas Jefferson, som hadde følgende utkast til den amerikanske uavhengighetserklæringen: "vi anser følgende sannheter for å være selvinnlysende: Alle mennesker er skapt like, de er av sin Skaper utstyrt med visse ukrenkelige rettigheter, blant disse er retten til liv, frihet, eiendom, og retten til å søke etter lykken. For å sikre disse rettighetene er statsmakten opprettet..."
Denne rettighetsteorien er basert på menneskets natur som et rasjonelt vesen, et vesen som er istand til å forstå verden, til å tenke selvstendig, til å foreta valg for å søke lykken, og til å ta ansvar for sine valg. Denne tradisjonen kalles således naturrettstradisjonen.
Men frihet innebærer selvsagt at andre mennesker kan velge på leve på en måte som en selv ikke synes om. Frihet er retten til å gjøre hva man selv ønsker, selv om andre ville valgt annerledes. Den som er for frihet, må godta at andre mennesker gjør ting de selv ikke ville ha gjort - så lenge andres rettigheter ikke krenkes.

INNGREP GENERELT

Men de fleste intellektuelle etter Locke delte ikke opplysningstidens ideer. De hevdet at mennesket er et følelsesmessig vesen, et vesen som ikke er istand til å forstå virkeligheten, og derfor ikke er istand til å foreta velbegrunnede valg og til å ta ansvar for dem. De hevdet også at å tillate enkeltmennesker å søke etter sin egen lykke på denne jorden ikke bare er en primitiv moral, men rett ut sagt et umoralsk synspunkt, fordi dette synet er egoistisk. Disse anti-egoistiske tenkerne - Rousseau, Kant, Hegel, Marx - utarbeidet filosofiske teorier som etterhvert fikk stor innflydelse i alle vestlige land.
Disse ideene medførte som ett viktig resultat at enkeltmennesket ikke lenger ble betraktet som et suverent vesen istand til å styre sitt eget liv, men som et produkt av krefter omkring seg. Det ble derfor ansett som viktig å forme menneskers omgivelser slik at de kunne bli riktig kondisjonert. Det ble således lagt en stadig økende vekt på statens oppgave til å styre enkeltmenneskers liv og omgivelser. Et opplagt element i denne utviklingen var at det enkelte individs ansvar for sitt eget liv stadig ble redusert.
Tidlig i dette århundre begynte derfor i de fleste land i Vesten en stadig reduksjon i enkeltmenneskers frihet, og en stadig voksende offentlig sektor.
Noen ekspempler på reduksjonen av enkeltmenneskets ansvar for sitt eget liv: Lot man være å skaffe seg sykeforsikring eller pensjonsforsikring, skulle samfunnet ordne dette. Var man fattig, ble det ikke betraktet som ens egen skyld, men samfunnets skyld. Ble man rik, var dette heller ikke ens egen fortjeneste, men et resultat av "utbytting" av arbeiderne eller tilfeldigheter så som arv, ikke ens egen fortjeneste. Dette er den moralsk begrunnelse for enhver form for "utjamning", som innebærer at staten kan ta fra de rike gjennom omfattende beskatning, og overføre til de fattige. (I USA ble loven om en føderal inntektsskatt vedtatt i 1913. Samtidig kom etableringen av en statlig sentralbank i USA, og anti-trust-lover.) Var man forbryter, var den nye holdningen at forbryteren selv ikke var ansvarlig for sine handlinger, men det var igjen samfunnet som hadde ansvaret. Forbrytere skulle derfor ikke straffes, men "behandles".

INNGREP OM NARKOTIKA

Et eksempel på reduksjonen i enkeltindividets ansvar for sitt eget liv er periodene med forbud mot brennevin i mange vestlige land: i Norge 1916-1927, i Finland 1919-1932, i Island 1915-1935, i USA 1920-1933. Altså: det var allment godtatt at enkeltmennesker ikke er såpass ansvarlige at de kan tillates å kjøpe alkoholholdige drikker! Omtrent i samme periode som forbudene mot alkohol ble innført, begynte politikerne å innføre forbud mot narkotika.
Forbudene mot narkotika er dog ikke like lette å tidfeste. I USA ble mange forskjellige narkotiske stoffer, som nå er forbudt, solgt fritt helt frem til 1900. I 1901 kom det første forslag i en delstat (Colorado) om at man måtte ha resept for å kunne kjøpe "morfin, kokain, malt, vin og sprit". I 1903 ble kokain fjernet fra leskedrikken Coca Cola. I 1909 ble det forbudt å importere opium til USA. I 1912 holdes den første opium-konferansen i Haag. Deltagerne, for en stor del leger, går inn for reduksjoner på tilgjengeligheten av opium. I 1914 blir whisky og brandy fjernet fra USAs offisielle liste over narkotiske stoffer. I 1921 er sigaretter ulovlig i 14 av USAs delstater. The Federal Bureau of Narcotics ble opprettet i 1930; de ansatte var som regel de tidligere ansatte i de offentlige organer som arbeidet med å sørge for at brennevinforbudet ble overholdt. Hasj ble forbudt i USA på 30-tallet.
I Norge ble det innført forbud mot innførsel og utførsel av opium m.v. i 1913. Denne loven omfattet opium, kokain, morfin og heroin. Etter en utvidelse av denne loven i 1928 omfattet den også produksjon, omsetning og besittelse til annet enn lovlig medisinsk bruk. Cannabisstoffene ble inkludert i forskrifene til loven i 1930. Senere kom det flere lover, og disse skjerpet strafferammene for bruk, besittelse og salg. Etter den første loven ble man ilagt bøter ved lovbrudd, senere ble man ilagt fengselsstraffer i inntil 6 mnd. De siste jusertinger innebærer maksimumsstraffer på inntil 21 år.
Narkotika var altså tillatt opp til ganske nylig. Ble de brukt? To eksempler: i England i 1875 var gjennomsnittsforbruket av morfin ca 10 mg pr uke. Altså en mellomstor dose per uke, Og dette er gjennomsnittstall (Hans Olav Fekjær: Alkohol og narkotika, Gyldendal 1987, s19). De som talte opp stemmer etter valget i Oslo i 1949 fikk utdelt amfetamin for at de skulle holde seg våkne (Fekjær, s97). Altså; stoffene var i utbredt bruk uten de negative konsekvenser som idag forbindes med narkotikabruk.
Årsaken til at disse bestemmelsene om forbud mot narkotika ble innført var altså en holdning om at enkeltmennesker egentlig ikke er istand til å styre sitt eget liv, og spesielt at det enkelte menneske selv ikke kan få bestemme om han ønsker å bruke rusgifter som alkohol eller narkotika.
Frihetsmotstanderne hadde i en lang periode stor suksess også på andre områder, og fikk stort gjennomslag for sine ideer i de land som ble sosialistiske, og nesten like stort gjennomslag i alle land som ble velferdsstater. Det er nå blitt klart for enhver at disse samfunnsmodellene ikke fungerer i praksis: sosialisme i praksis var et langtrukkent selvmord, og vestens velferdsstater er nå - som vi alle vet - på vei mot sammenbrudd. Derfor innser nå flere enn før at man må over til en samfunnsmodell hvor individene har større frihet og større ansvar for sine eget liv.
På noen områder ble altså de alltid negative resultatene av reduksjon i individers frihet opplagte etter kort tid, og noe større grad av frihet gjeninnført - brennevinsforbudene ble som nevnt opphevet etter en kort tid med store problemer, f.eks. stor vekst i kriminalitet og korrupsjon. I våre dager får ideene om frihet og ansvar større og større oppslutning. Et eksempel som viser dette er den verbale - om ikke reelle - oppslutning om tiltak som privatisering av offentlige oppgaver og reduksjoner av skatter og offentlige utgifter.
Et av de skritt som må taes på veien mot et fritt samfunn er dekriminalisering narkotika. Heller ikke forbudet mot narkotika har totalt sett positive effekter, de negative overstiger langt de positive, hvis de overhodet finnes. Derfor er det nå en voksende erkjennelse for at narkotika må dekriminaliseres.

HVA ER FORBUDET MOT NARKOTIKA?

Forbudet mot narkotika betyr at staten har forbudt at enkeltmennesker inntar visse stoffer. Likeledes forbys at disse stoffene blir solgt eller oppbevart. Brukere av narkotika kan settes i fengsel eller "behandles", personer som oppbevarer eller selger de forbudte stoffene blir satt i fengsel.
Antgelig er meningen med forbudet at det ikke skal være mulig å få tak i narkotika, men som under perioden med forbud mot brennevin, er det ikke noe problem å få tak i de forbudte stoffene, resultatet av forbudet er bare at prisen blir langt høyere enn den ellers ville ha vært. Man kan altså med stor rett si at et statlig forbud mot et stoff (eller en handling) ikke er annet enn en priskontroll, hvor prisen settes høyt over normal markedsverdi. Forbud er altså et inngrep i det frie marked, og har som alle slike inngrep et stort antall negative effekter. La meg her gå inn på noen av dem:
1) Forbudet medfører at personer settes i fengsel ikke for å ha krenket andre individers rettigheter ved f.eks. å stjele, man rett og slett fordi de gjør noe som de selv opplever som behagelig, og som ikke krenker andres rettigheter overhodet. Dette er dypt urettferdig. En som ønsker å oppnå en tilstand som han opplever som behagelig, behandles på samme måte som f.eks. en tyv. Dette fører selvsagt til en redusert respekt for lov og rett generelt. (Det hevdes at bruk av narkotika er et "victimless crime", dvs. at handlingen ikke har noe offer, slik som et tyveri har. Det som er korrekt er at bruk av narkotika er en handling som ikke krenker andres rettigheter, slik f.eks. et tyveri eller et overfall gjør. Derfor skal staten straffe tyver og overfallsmenn - statens eneste legitime oppgave er å beskytte individers rettigheter - men la folk som benytter narkotika være i fred.)
2) Forbudet gjør at de varene brukeren ønsker blir svært dyrere enn de ellers ville ha vært. Både bruker og selger er under et forbud klassifisert som kriminelle, og det medfører risiko for å bli kastes i fengsel. Dette betyr at selgere ønsker større fortjeneste for sitt arbeid med å fremskaffe varer det er etterspørsel etter. Forbudet fører også til redusert tilgang på narkotiske stoffer, og også dette øker prisen.
3) Brukere og selgere er under et forbud betraktet som kriminelle. Dette betyr at anstendige mennesker ikke involverer seg i denne geskjeften, og at dette markedet oversvømmes av kriminelle, altså personer som reellt sett er kriminelle; tyver, overfallsmenn, dvs. personer som praktiserer rettighetskrenkende aktiviteter. Dette gjør det kriminelle miljø større. Forbudet mot narkotika gjør altså at mengden av kriminelle øker. Sammen med en øket pris på grunn av forbudet, vil mange som ønsker å bruke narkotika begå virkelig kriminelle, dvs. rettighetskrenkende handlinger - innbrudd, overfall - for å finansiere sitt forbruk. Dersom narkotika hadde vært lovlig, vil de som ønsker å bruke narkotika brukt det uten å gjøre andre fortred. Under et forbud løper vi alle en økende risiko for å bli overfalt og å bli besøkt av innbruddstyver. Ved en dekriminalisering vil denne risikoen bli nærmest lik null.
4) Forbudet fører til at det er mye penger å tjene på å oppfinne nye narkotiske stoffer. Oppfinnsomme kjemikere kan bli styrtrike på å oppfinne nye rusgifter som er billige å produsere, og som kanskje også er farligere enn de vanlige naturprodukter. I USA går slike stoffer under navnet designer drugs.
5) Under et forbud vil myndighetene anse alt som har med narkotika å gjøre som et stort problem, og bruke store ressurser for å bekjempe narkotikaen. Myndighetene vil oppfordre til angiveri, de vil benytte telefonavlytting, de vil foreta husundersøkelser, de vil sørge for at grensekontroller kan bli meget nærgående, osv. Alt dette er meget betydelige inngrep i enkeltmennesket frihet.
6) Forbudet er meget vansgelig å gjennomføre: alle vestlige land har nå forbud mot narkotika (det er dog noen få formelle/reelle unntak for såkalte lette stoffer). Allikevel er det i alle de vestlige land et stort antall mennesker som jevnlig benytter narkotika - i Norge ca 25.000 - 50.000. Dette betyr at stadig større ressurser benyttes på å bekjempe narkotikaen. Politiet krever flere tjenestemenn, mer moderne utstyr osv., kort sagt: mer penger - som taes fra den produktive del av befolkningen. Kampen mot narkotikaen vil altså stadig kreve større og større ressurser. Anta at mengden beslag øker; dvs. at politiet beslaglegger større og større mengder hvert år. Da vil politiet kunne hevde at narkotikabransjen har intensivert sin produksjon og omsetning, og for å møte dette, må politiet ha større ressurser. La oss også anta den annen muligher: at beslagene går ned, dvs at politiet beslaglegger mindre og mindre mengder hvert år. Da vil politiet kunne hevde at smuglerne nå er blitt dyktigere, og at politiet trenger større bevilginger for å kunne møte denne forsterkede trusselen. Altså: unasett hva som skjer vil de kreve større bevilgninger. Og det er helt utenkelig at narkotikapolitiet vil si følgende: "nå har vi jobbet så godt i så mange år at narkotikatrusselen nærmest er forvunnet. Fra neste budsjettår bør derfor bevilgningene til bekjempelse av narkotika kunne reduseres med 90%".
7) I og med at det også er store penger i omløp i narkotikahandelen, vil dette også fremme korrupsjon. En politimann eller en toller vil lett kunne bli fristet til å se en annen vei hvis han blir belønnet med noen titusen kroner. Og har man først brutt en lov, er det lettere å bryte den neste. Det har også forekommet at politifolk har solgt beslaglagte stoffer til brukere. Forbudet mot narkotika vil også på dette området fremme alminnelig kriminalitet, altså rettighetskrenkende handlinger.

STATISTIKK

Et forbud vil som nevnt føre til sterkt økede priser på narkotika. Dette vil gjøre narkotika til en attraktiv bransje for personer på de lavere trinn på den sosiale rangstige. Narkotikabransjen kan jo raskt gir store fortjenestemuligheter. Men siden forbudet ikke bare har gjort prisene og fortjenestemulighetene svært store, men også farene svært store. Derfor blir det ofte kriger mellom rivaliserende gjenger, og i USA er det beregnet at forbudet mot narkotika forårsaker mer enn 8250 dødsfall per år (Ideer om frihet, 5&6-1989). I dette tallet er inkludert personer som bruker urent stoff: de høye prisene gjør det fristende for selgerne å blande ut narkotikaen med andre stoffer. Slike blandinger kan være dødelige. Tallet inkluderer også folk som blir drept av personer som begår innbrudd eller overfall for å finansiere sitt forbruk av narkotika.
Siden produksjon og salg av narkotika er ulovlig, har dette ført til at produksjon og salg drives av omfattende og meget velorganiserte grupper. Disse gruppene gjør hva den kan for å beskytte sine enorme økonomiske intresser, ikke bare har de kjøpt opp et stort antall politikere, politifolk, militære og embedsmenn, men i løpet av årene fra 1985 til 1991 drepte de i Columbia, en av verdens fremste narkotikaprodusenter, 220 dommere, 50 journalister, flere avisredaktører, flere statsadvokater og fire presidentkandidater. I 1986 la regjeringen i Columbia i samarbeid med den amerikanske regjering frem en plan for å bekjempe narkotikamafiaen, og dette førte til at justisminsteren, Monica de Greiff, ble utsatt for drapstrusler og måtte søke tilflukt i USA. 12.000 mennesker ble arrestert i forbindelse med aksjonen, og da truet narkotikaligaene med å drepe 10 dommere for hvert ligamedlem som ble dømt til fengselstraff eller utlevert til USA. 500 dommere trakk seg da fra sine stillinger, og 48 av 54 høyesterettsdommere søkte avskjed fra sine stillinger (Hvem Hva Hvor 1990, s98).
Kampen mot narkotikaen har også sivile ofre, og regner man også med disse uunngåelige ofre i kriger mellom ulike gangstergrupper og mellom gangstere og politi, er antall drepte i Columbia i årene 1985-1991 omlag 15.000 (Arbeiderbladet 11/7-1992). Forbudet mot narkotika fører altså til et stort antall dødsfall på tilfeldige personer, personer som ikke har noe som helst med narkotikaen å gjøre. Forbudet fører i stor grad til at samfunnets elite desimeres: de som blir drept er de som våger å tale bandittene imot, og de som benytter sin stilling til å bekjempe organisert kriminalitet. Dersom narkotika hadde vært lovlig, ville alle disse problemene vært unngått.
Totalt regner man med at omsetning av illegal narkotika står for ca 10% av verdenshandelen. Omsetningen er da på ca 4.000 milliarder kr per år. Dette medfører omfattende "hvitvasking" av disse enorme beløpene, og et stort antall "legitime" forretningsvirksomheter er involvert.
Alle disse problemene, som er forårsaket av forbudet mot narkotika, vil forsvinne dersom narkotika blir dekriminalisert.
Dekriminalisering av narkotika er i fullt samsvar med de prinsipper for organiseringen av et fritt samfunn som jeg skisserte tidligere. Eiendomsretten impliserer at man kan dyrke hva man ønsker på sin eiendom uten at myndigheten har noe med å gi tillatelser: man kan dyrke korn eller mais eller kaffe eller tobakk eller opium. Man kan handle med hvem man vil, uten at det angår andre enn kjøper og selger: derfor kan man selge det man har dyrket. Man kan innta hva man ønsker: man kan gjøre usunne ting som å røke tobakk, spise fet mat, drikke kaffe eller bruke de rusgifter man selv ønsker: narkotika eller alkohol.

FRIHET GENERELT

Men denne problemstillingen - opphevelse av forbudet mot narkotika - er kun en liten del av en større helhet: alle samfunnproblemer er forårsaket av folks ønsker om å styre andre mennesker liv. Problemene i forbindelse med skolevesen, helsevesen, folketrygd, underskuddsbudsjetter, bankkriser, arbeidsløshet, økende kriminalitet osv. er alle forsårsaket av folks motstand mot frihet. Det er ikke slik at politikerer trer ned over hodene på folk en politikk de er imot. Folk er i hovedsak for den politikken som føres. Folk er selvsagt ikke for de langsiktige konsekvensene av den sosialdemokratikse politikken som alle partier i alle vestlige land fører, men siden de i et sosialistisk skolesystem ikke lærer å tenke, vil få gjennomskue sammenhengen mellom aksepterte grunnholdninger og lansiktige konsekvenser av den praktiske politikken.
Altså: den politikk som er ført i alle vestlige land i vårt århundre i overensstemmelse med befolkningens ønsker: et folk får den politikk og de politikere de ønsker og fortjener. Grunnholdningene hos folk flest er i fullt samsvar med den politikk som føres. Alle politikeres skalting og valting med enkeltmenneskers liv er resultat av den holdning om at mennesker ikke har rett til å styre sine egne liv. Så lenge den holdningen er allment akseptert, vil vi ha disse enorme problemene (arbeidsløshet, budsjettunderskudd, sosialt forfall...). Problemene vil først forvinne når storparten av befolkningen godtar at enkeltmennesker har rett til frihet: dvs. rett til selvbestemmelse. Først da vil politikken bli i overensstemmelse med disse prinsippene.
De som er imot dekriminalisering er imot frihet, og derfor reellt sett imot å løse de problemer som politikeres innblanding i enkeltmenneskers liv fører til. La meg minne om at frihet er udelelig: frihet er retten til selvbestemmelse for individer. Er man for frihet, må man godta at andre mennesker bruker sin frihet til å gjøre ting man selv ikke ville ha gjort, og man må også godta at andre mennesker begår handlinger som kan være skadelige for dem selv.
Jeg er altså ikke for fri narkotika fordi det er smart å bruke narkotika. Tvert imot, det er ikke smart å bruke narkotika eller nikotin eller alkohol eller å spise fet mat. Men jeg er tilhenger av frihet. Å hindre folk i å begå disse handlingene er en krenkelse av deres rettigheter.

FRI NARKOTIKA

La oss til slutt foreta et tankeeksperiment. Hva vil skje med bruk av narkotika i et fritt samfunn? I et slikt samfunn vil alle voksne kunne kjøpe de rusgifter de vil. Tobakk, alkohol, narkotika vil kunne bli solgt nær sagt overalt. La meg innskyte igjen at å bruke disse stoffene er meget uklokt, og mengden av disse stoffer som brukes (dvs. foreløpig er kun tobakk og alkohol ikke forbudt) går ned når velstandsnivået og utdannelsesnivået blir bedre. Røyking er skadelig, og bruken går ned i de vestlige land. Bruk av alkohol er i hovedsak skadelig, og bruken er nå iferd med å gå ned. Med fritt salg av narkotika - opium, hasj, kokain osv. - vil noen bruke stoffene en gang i blant. De fleste vil aldri bruke dem eller kanskje forsøke dem en gang - de er ikke lenger forbudte, og en god del av spenningen vil derfor også forsvinne. Og noen ganske få vil kanskje benytte dem så mye at de ikke kan føre et normalt liv. Men alle andre problemer vil forsvinne: all kriminalitet i forbindelse med narkotika vil bli borte, og det betyr også at kriminaliteten generelt vil gå kraftig ned. Politiet vil bli langt billigere å drive, da de enorme utgiftene som går med til å passe på at forbudet blir overholdt, vil forsvinne. Legal telefonavlytting vil praktisk talt opphøre, nærgående grensekontroller vil opphøre, osv. Aggresivt salg av narkotika til svært unge mennesker vil opphøre. All korrupsjon i forbindelse med narkotika vil bli borte, Organisert kriminalitet vil bli nærmest utradert, osv.

AVSLUTNING

La meg som avslutning si at kampen mot narkotika ved forbud ikke kan vinnes. Kampen mot narkotika må føres ved opplysning og informasjon om hvor skadelig bruk av narkotika er. Og bruken av narkotika vil bli redusert samtidig med at velstandsnivået og utdannelsesnivået øker. Flere og flere innser nå at dekriminalisering er løsningen - eksemplene fra Aftenposten viser dette klart. Men kampen for legalisering av narkotika er en del av kampen for frihet. Og det er kampen for frihet som er den viktige kampen. Kun frihet vil gi et samfunn med fred, frihet og velstand.

Tidenes fremste økonom, den fremste forsvarer av kapitalismens som økonomisk system, Ludwig von Mises, uttalte følgende om narkotika i sitt hovedverk Human Action (1949): "Opium og kokain er selvsagt farlige, vanedannende stoffer. Men med en gang man har godtatt prinsippet om at det er myndighetenes plikt å beskytte individer mot deres egen dårskap, kan man ikke protestere når det reises krav om ytterligere inngrep i individers frihet. Man kan gi gode argumenter for å forby alkohol og nikotin. Men hvorfor begrense myndighetenes velvillige inngrep til kun beskyttelse av kroppen? Er ikke den skade som som en person kan påføre sitt sinn og sin sjel større enn noe kroppslig onde? Hvorfor ikke forhindre ham fra å lese dårlige bøker og å se dårlige skuespill, frå å se dårlige malerier og skulpturer og fra å lytte til dårlig musikk? Skaden som blir forvoldt av dårlige ideologier er helt klart mer ødeleggende både for individet og for samfunnet, enn de som forårsakes av narkotiske stoffer" (Human Action, Contemporary Books, Chicago 1963, s728).