Ludwig
von Mises: en biografisk skisse
av
Vegard Martinsen
"Det har
vist seg, selvfølgelig, at Mises hadde
rett" innrømmet den fremtredende
sosialistiske økonomen Robert Heilbronner i 1990
(The New Yorker, 10/9-1990).
Hvem var denne
Mises, og hva hadde han rett i?
Det er tragisk
at dette spørsmålet må stilles - alle burde
vite hvem Mises er, og hva han stod for. Hadde
folk flest gjort det, ville verden sett
annerledes ut.
Ludwig von Mises
(1881-1973) var den fremste forkjemper for det
frie marked som økonomisk system. Hans arbeider
innen økonomi inneholder store deler av det
teoretiske grunnlag for kapitalismen som
økonomisk system. I sine bøker og artikler la
han frem nyskapende økonomiske teorier som
beskriver hvordan det frie marked, et marked
fullstendig uten offentlige inngrep, fremmer
fred, harmoni og alminnelig velstand. Han
fastslår også at kapitalismen er det eneste
økonomiske system som er i stand til dette.
Mises stod
altså for den rene kapitalisme, og dette stod
han for med en imponerende fasthet gjennom hele
sitt liv. Mens andre og mer kjente økonomer som
f.eks. Milton Friedman og Friedrich von Hayek,
som anses for å være "ekstreme
liberalister", godtok offentlige inngrep i
økonomien, stod Mises gjennom flere tiår som
den eneste forkjemper for den rene lære: alle
offentlige inngrep i økonomien er skadelige, og
ingen offentlige inngrep i økonomien kan
aksepteres.
TIDEN I WIEN
Mises begynte
sine studier ved Universitetet i Wien ved
begynnelsen av dette århundre. I sine første
år som student var han venstreorientert og hadde
sympati for sosialismen, og han støttet derfor
det syn at det offentlig måtte foreta inngrep i
økonomien. Men i 1903 leste han Carl Mengers
Principles of Economics (utgitt 1871). (Jeg vil
her i hovedsak gjengi alle titler på engelsk,
selv om mange av de bøker som omtales først ble
utgitt på tysk.) Ved lesningen av denne boken
oppdaget Mises den østerrikske skole innen
økonomisk teori, og hva den stod for. (Denne
skolen var blitt grunnlagt av Eugen von Bøhm
Bawerk (1851-1914) og Carl Menger (1840-1921).)
Denne skolen bekreftet noe han hadde fått
mistanke om i sin studietid, nemlig at all
fremgang i levestandard var forårsaket av
markedskreftene alene, og at offentlige tiltak i
form av restriksjoner på næringslivet, bare
hadde skadelige effekter.
I 1906 oppnådde
Mises doktorgraden, men til tross for hans store
evner fikk han ikke noen akademisk stilling. Han
tjente til livets opphold som lærer, blant annet
på Wiens Handelsakademi for Piker, og som
økonom for Sentralforbundet for Husreform. I
arbeidet for Sentralforbundet fant han ut at
årsaken til de elendige boforholdene, som rammet
mange av Wiens innebyggere, var høye
skattesatser på boligselskaper.
Mises' viktigste
stilling i Wien, en stilling han hadde fra 1909
til han forlot Wien i 1934, var som økonom i
Wiens Handelskammer. (Handelskammeret fungerte
som en tenke-tank som ofte ble rådspurt av
regjeringen.) Fra ca 1920 og frem til han forlot
Østerrike, var således Mises en av den
østerrikske regjerings fremste økonomiske
rådgivere.
Siden Mises
aldri fikk noen akademisk stilling i Østerrike,
betydde dette at han måtte utføre sine
teoretiske arbeider på fritiden. Riktignok ble
han etter utgivelsen av The Theory of Money and
Credit utnevnt til Privatdozent ved Wiens
Universitet, men dette innebar kun at han fikk
anledning til å gi forelesninger på
universitetet, men uten å motta lønn fra
universitetet. Allikevel begynte han å gi et
ukentlige seminar, og dette forstatte han med
helt til han flyttet til Sveits i 1934.
THE THEORY OF MONEY AND CREDIT
I 1912 utkom
hans imponerende Theorie des Geldes und der
Umlaufsmittel (revidert utgave 1924, denne utgitt
på engelsk som The Theory of Money and Credit,
1934). Den inneholdt et vell av betydningsfulle
insikter, her vil jeg bare berøre en meget liten
del av dette. Et av de viktigste poenger er at
Mises integrerer de tidligere adskilte grenene
innen økonomisk videnskap: makro- og
mikro-økonomi. Dette skillet, som var en del av
klassiske økonomi, opphevet Mises ved å ta
utgangspunkt i en analyse av individers valg.
Mises forklarte også at penger oppstod som et
resultat av enkeltindividers valg i en økonomi
bygget på arbeidsdeling. Penger må i
utgangspunktet være en vare som er etterspurt som
en vare. Gull og sølv er slike varer.
Myndighetene kan altså ikke uten videre bestemme
at noe - f.eks. papir med trykksverte - skal
være penger. Mises gjendrev videre Irwing
Fischers bredt aksepterte påstand om at en
økning i pengemengden (inflasjon, definert som
en økning i pengemengde uten dekning i reelle
penger som edle metaller, dvs. gull eller sølv)
fører til en økning i "prisnivået"
uten å forandre relative priser. Mises hevder at
de som mottar de nye pengene først oppnår en
fordel, fordi de mottar pengene før prisene på
andre varer har steget. Og det er nettopp derfor
myndighetene benytter seg av inflasjon: noen
favoriserte grupper oppnår fordeler.
Dessuten, selv
om en økning i den produserte varemengde øker
den alminnelige velstand, vil en økning i
pengemengden ikke føre til øket velstand. En
økning i pengemengde vil kun ha ett eneste
sluttresultat: Siden penger kun benyttes som
byttemiddel, vil en økning av pengemengden ene
og alene føre til en reduksjon av pengeverdien.
Og dette vanskeliggjør planlegging i
næringslivet, og fører til en reduksjon av
verdien på all oppspart kapital.
Mises gikk også
inn for at all bankvirksomhet skulle være uten
offentlig innblanding. Dette er den eneste måte
å oppnå en stabil pengeverdi, fordi dette vil
resultere i en fullstendig gullstandard.
Men The Theory
of Money and Credit inneholdt mer: blant annet
Mises' originale teori om konjunktursvingninger.
(Denne teorien ble fremstilt i fullført form i
annenutgaven.) Ved å bygge videre på arbeider
av blant andre Knut Wicksell og Bøhm-Bawerk,
kunne Mises fastslå at "veksperioden"
i en økonomi forårsakes av at sentralbanken
øker pengemengden og/eller holder holder
rentenivået kunstig lavt. Dette fører til
feilinvesteringer, i og med at næringslivet da
mottar feil informasjon om folks tidspreferanser.
(Markedsrenten er et uttrykk for hvor mye som
spares, og dette er igjen et signal til
investorer om folks tidspreferanser.) Jo lenger
renten holdes kunstig lav (dvs. lavere enn
markedsnivået), jo større vil antallet
feilinvesteringer bli, og jo større vil det
økonomiske sammenbruddet bli når myndighetene
ikke lenger kan holde renten på et kunstig lavt
nivå. Sagt på en annen måte: det vil ikke
være noen kraftige konjunktursvingninger dersom
ikke staten skaper dem. Med utganspunkt i denne
teorien om konjunktursvingninger forutså Mises
den økonomiske krisen som kom på 30-tallet.
Mises var også den eneste økonomen som forutså
krisen, den kom som et sjokk på de økonomer som
baserte seg på andre teorier om årsakene til
konjunktursvingninger. De aller fleste økonomer
på 20-tallet var faktisk overbevist om at staten
kunne skape en evigvarende periode med sterk
vekst ved å holde rentenivået kunstig lavt.
(På 80-tallet
fikk vi dessverre enda flere empiriske
bekreftelser på Mises' konjunkturteori: Hermod
Skånland skriver at årsaken til den økonomiske
krisen i Norge - og spesielt bankkrisen - var
kravet om "...fastholdelsen av et politisk
bestemt nivå for pengemarkedsrenten..."
(Hermod Skånland i Penger og Kreditt, 4/90,
s.201).
The Theory of
Money and Credit fikk langtfra dem mottakelse den
fortjente. Selv ikke Bøhm-Bawerk aksepterte dens
teser. Den engelskspråklige verden var nærmest
lukket for Mises' teorier, akademikere i England
eller USA var sjelden i stand til å lese andre
språk enn engelsk, og den engelske oversettelsen
av The Theory of Money and Credit ble ikke utgitt
før i 1934. Riktignok ble den lest av
etterkrigstidens mest innflydelsesrike økonom,
John Maynard Keynes, som anmeldte boken for The
Economic Journal. Keynes hevdet at selv om
forfatteren var meget kunnskapsrik, var boken
ikke original eller konstruktiv (?). At Keynes
kunne få seg til å si noe slikt kan forklares
med at han, som han senere innrømmet, ikke var
særlig vel bevandret i det tyske språk:
"på tysk kan jeg bare forstå det jeg
kjenner til fra tidligere - nye ideer blir skjult
for meg i språklige vanskeligheter"
(Keynes: A Treatise on Money, 1930, s.199n).
SOCIALISM
Et av Mises'
viktigste arbeider tidlig på 20-tallet var
artikkelen Die Wirtschaftsrechnung im
Sozialistischen Gemeinwesen (Economic Calculation
in the Socialist Commonwealth), trykt i
tidsskriftet Archiw für Sozialwizzenschaften,
Vol 47 (1920). Mises behandler her mulighetene
for økonomisk kakulasjon i et sosialistisk
samfunn.
I et
kapitalistisk system fastsettes alle priser av
aktørene i markedet på en slik måte at tilbud
og etterspørsel balanserer. På denne måten kan
hver enkelt aktør vurdere ulike alternatver opp
mot hverandre, og treffe velbegrunnede valg
mellom dem. (Aktørene fatter beslutninger av
følgende type: Skal en bedrift anskaffe egne
kjøretøyer eller leie et transportfirma, skal
man investere i nye maskiner eller bruke de gamle
et år til, skal man ansette flere medarbeidere
eller si nei til nye oppdrag, vil et bestemt
prosjekt gå med profitt eller tap (dvs. vil det
skapes verdier eller vil det forbruke verdier),
osv. Slike beslutninger forgår kontinulerlig i
hver eneste virksomhet.) Men en forutsetning for
et velbegrunnet valg er at prisene er reelle,
dvs. at de gjenspeiler reelle kostnader ved de
ulike alternativene. Mises påstår at i et
samfunn hvor priser ikke dannes på samme måte
som i et fritt marked, dvs. slik at de balanserer
tilbud og etterspørsel, men hvor et sentral
myndighet dikterer hva prisene skal være, vil
det ikke være noen sammenheng mellom reelle
kostnader og priser. Derfor vil aktørene ikke ha
noen reell basis for sine beslutninger - og
derfor vil en sosialistisk økonomi etter kort
tid være et eneste kaos med overproduksjon av
noen varer/tjenester og mangler på andre
varer/tjenester. Denne artikkelen vakte stor
oppsikt, og førte til at flere økonomer, som
tidligere hadde vært positivt innstillet til
sosialismen, vendte den ryggen. Også
fremtredende sosialister innrømmet artikkelens
betydning, og forsøkte å finne et svar på det
de anså som Mises' utfordring. Oskar Lange,
senere finansminister i Polen, skrev følgende om
artikkelens betydning: "Sosialister har stor
grunn til å være professor Mises, den store
advocatus diaboli for deres sak, takknemlig. For
det var hans kraftfulle utfordring som tvang
sosialistene til å innse viktigheten av et
adekvat system for økonomisk kalkulasjon som
veiledning for allokering av ressurser i en
sosialistisk økonomi. Videre, det var
hovedsakelig takket være professor Mises'
utfordring at mange sosialister ble oppmerksom
på at problemet eksisterte.... Både som en
anerkjennelse for den store tjeneste han har
gjort, og som et minnesmerke over viktigheten av
økonomisk kalkulasjon, bør en statue av
professor Mises bli plassert på et fremtredende
sted i Sosialiseringsdepartementet eller i
Planleggingsdirektoratet i den sosialistiske
stat." (Lange i Artikkelen On the Economic
Theory of Socialism, i tidsskriftet Review of
Economic Studies, Oktober 1935 og Februar 1937.)
I samme artikkel
forsøkte også Lange å besvare Mises' angrep:
Lange hevdet at løsningen var å la lederne i
statsbedriftene investere, planlegge, og ellers
på alle måter operere som om de var
ledere for private bedrifter. Den eneste
forskjellen skulle være at lederne ikke tok noen
risiko med sine egne penger eller sine egne
stillinger. Denne løsningen fortjener ikke å
bli tatt alvorlig: Mises' argument - fremsatt
allerede i 1920 - var ugjendrivelig. Og med den
utvikling som skjedde i de sosialistiske land,
kan man ikke gjøre annet enn å si at Mises
hadde rett. Det var dette Heilbronner innrømmet
i de sitat som er gjengitt i artikkelens åpning.
Mises fortsatt
sin argumentasjon mot sosialismen i den nærmest
encyclopediske Die Gemeinwirthschaft (1922, på
engelsk som Socialism: An Economic and
Sociological Analysis, 1936). Mises dissekerer
her alle argumenter for sosialismens alle
varianter, han avslører feil i sosialistiske
teoretikeres argumentasjon i emner som økonomi,
filosofi, historie, psykologi og sosiologi, og
han påviser hvilke ødeleggende konsekvenser
sosialistiske ideer vil få, dersom de blir
gjennomført. I tillegg gir Mises et forsvar for
laissez-faire kapitalisme.
MISES SOM REGJERINGSRÅDGIVER OG LÆRER
Etter tjeneste
som offiser i den første verdenskrig vendte
Mises tilbake til sin stilling ved Wiens
Handelskammer. Han gjorde alt han kunne for å
forhindre at Østerrike fulgte den politikken som
stadig flere regjeringer ønsket å føre i tiden
etter første verdenskrig: budsjetter med
underskudd, lave renter og høy inflasjon. Men
han lykkedes ikke; den østerrikske kronen ble
først stabilisert i 1922, da 14.400 papirkroner
hadde samme verdi som en gullkrone. Men de
skadelige virkningene av inflasjonen fortsatte,
kapitalverdier ble forringet, de offentlige
utgiftene steg, og bankkrisen kom i 1931. Mises
skriver om denne perioden: "I 16 år kjempet
jeg i kammeret, og jeg oppnådde intet annet enn
en utsettelse av katastrofen. Til tross for store
personlige offer, var jeg hele tiden klar over at
jeg ikke ville vinne frem. Men jeg angrer ikke at
jeg forsøkte det umulige. Jeg kunne ikke handle
annerledes. Jeg kjempet fordi jeg ikke kunne
annet". (Mises: Notes and Recollections,
s.91-92)
Men i denne
perioden virket Mises også som lærer. Siden de
fleste universitetsansatte vas sosialister, ble
det lagt store hindringer i veien for hans
muligheter til å undervise ved Wiens universtet.
Han valgte derfor å undervise en gruppe
interesserte studenter i et eget seminar. Fra
1920 til 1934 holdt han annenhver fredag kveld en
samling hvor spørsmål med stor eller liten
tilknytning til økonomi ble diskutert. Til tross
for at seminaret ikke ga noen formelle
kvalifikasjoner, var det så utbytterikt for
studentene at de møtte frem, gang etter gang,
år etter år.
Blant Mises
elever på dette seminaret var Friedrich von
Hayek (den unge Friedrich von Hayek arbeidet i
Handelskammeret, og det var her Mises og Hayek
ble kjent med hverandre), Fritz Machlup (som
også studerte under Mises på universitetet, og
som tok sin doktorgrad med Mises som veileder),
Gottfrid von Haberler, Oskar Morgenstern, Lionel
Robbins og Hugh Gaitskell. Selv om Mises var en
kompromissløs forkjemper for den rene
laissez-faire-kapitalisme, var flere av hans
elever av en annen oppfatning, f.eks. sosialisten
Gaitskell. En annen som hadde utbytte av
seminaret var Paul Rosenstein-Rodan, som skrev
følgende: "Jeg var en entusiastisk beundrer
av Mises' pengeteori, og jeg var skeptisk til
hans ekstreme liberalisme. Det var et bevis på
hvor fleksibel og tolerant (i motsetning til den
vanlige oppfatning) Mises var at vi beholdt et
godt forhold til tross for at jeg var
"lyserød" ...". (Margit von
Mises: My Life with Ludwig von Mises, s.208)
Mises innså at
Hayek var spesielt begavet, og forsøkte å
skaffe ham en stilling; i 1927 opprettet han
Oesterrireiches Institut für
Konjunkturforschung, og Hayek fikk stillingen som
direktør. En annen av seminardeltagerne var
Lionel Robbins, som var leder for
økonomiavdelingen ved London School of
Economics. Han var blitt tilhenger av
laissez-faire etter å ha lest Socialism og etter
å ha deltatt på Mises' seminar. Robbins sørget
for at Hayek ble invitert til å gi en serie
forelesninger ved LSE i 1931, og siden disse
vakte stor oppsikt, ble Hayek tilbudt et
professorat ved LSE. Hayek flyttet derfor til
London, og Morgenstern overtok Hayeks stilling
ved Oesterrireiches Institut für
Konjunkturforschung.
Via Hayek fikk
den moderne østerrikske teori stor utbredelse i
England på første halvdel av 30-tallet. LSE's
tidsskrift, Economica, inneholdt en rekke
artikler med et østerriksk utgangspunkt. Dette
medførte blant annet at gullstandarden fikk en
rekke nye tilhengere, og at flere av de mest
begavede studentene ble tilhengere av Mises'
konjunkturteori. Robbins skrev en viktig bok om
depresjonen basert på denne teorien, The Great
Depression (1934), og han sørget for at Mises'
Socialism og The Theory of Money and Credit, og
Hayeks bøker om konjunktur-teori, ble oversatt
og utgitt på engelsk. (Det var Hayeks arbeider
innen konjunkturteori som innbrakte Hayek
Nobelprisen i økonomi i 1974, ett år etter at
Mises gikk bort.)
Men så skjer
det tragiske: John Maynard Keynes' The General
Theory of Employment, Interest and Money blir
utgitt i 1936. Keynesstilhengeren (og den senere
Nobelprisvinneren) Paul Samuelson har uttalt
følgende om denne boken: "Boken er dårlig
skrevet, den er dårlig organisert, enhver
legmann som, imponert av forfatterens posisjon,
køper den, vil føle at han er blitt lurt for
sine 5 shilling. Boken passer ikke for bruk i
klasserom. Den er arrogant, "bad
tempered", polemisk, og ikke særlig
generøs i å henvise til ideenes opphavsmenn.
Den er stappet med komplikasjoner og forviklinger
...Kort sagt: den er skrevet av et geni".
(The Development of Economic Thought, New York
1952, s.767) Denne Bibel for alle som ønsker å
manipulere økonomien ved å la politikere trikse
med renteninå, pengemende, lønnsnivå,
offentlige prosjekter osv., tar både politikere
og økonomer med storm. "Alle" blir
keynesianere, og Mises' teorier blir nærmest
glemt. Også mange av Mises' tidligere elever
blir revet med, og gir støtte til den
keynesianske forestilling at økonomien vil kunne
ha godt av politikeres styring.
MISES DRAR I LANDFLYKTIGHET
Mises var klar
over trusselen som den voksende nazismen
representerte, og takket derfor ja til et tilbud
om en stilling ved universitetet i Geneve i 1934.
Frem til 1940 hadde han her sitt livs eneste
lønnede akademiske stilling. Mises likte ikke å
forlate sitt elskede Wien, men han trivdes i
Geneve, hvor han var omgitt av personer han
respekterte. Han hadde få undervisningsplikter,
og fikk derfor tid til å fullføre sitt storverk
om økonomisk teori, Nationaløkonomie (1940).
Til tross for at alle andre økonomer nå var
blitt keynesianere (enkelte dog i mildre form enn
andre), stod Mises fortsatt på den rene
laissez-faire-kapitalisme.
Når krigen
brøt ut, var det ikke lenger mulig for Mises å
fortsette å arbeide i Sveits (utlendinger ble
presset til å forlate Sveits). Mises, som så
mange andre, valgte å reise til USA, som ble
ansett som det eneste trygge oppholdssted for
politiske opposisjonelle fra Europa.
Mises, som nå
var nærmere 60 år gammel, snakket tysk og
fransk, man ikke engelsk, han hadde ingen
stilling som ventet på ham, han var ikke
talsmann for de siste moteretninger innen stitt
fag, men ble oppfattet som en overlevning fra
forrige århundre. Hans livs hovedverk,
Nationaløkonomie, var blitt utgitt i krigstid,
på tysk. I det nasjonalsosialistiske Tyskland
var det ingen interesse for en teori om den rene
kapitalisme, og i de land som kjempet mot
Tyskland var alle økonomer blitt keynesianere,
så der var det heller ikke noe marked for Mises'
teorier.
Mises og hans
kone Margit, som han hadde giftet seg med i 1938,
ankom New York i august 1940. Uten arbeid og
inntekt, og med bare oppsparte midler å leve
på, skrev nå Mises den selvbiografiske skissen
Notes and Recollections (utgitt først i 1978).
Boken er tydelig pessimistisk - utviklingen på
alle områder var gått imot det Mises mente var
riktig. "Jeg håpet at mine skrifter skulle
bære praktiske frukter og vise vei for praktisk
politikk...Jeg satte meg fore å bli en
reformator, men jeg ble kun en historiker som
beskrev forfallet" (Notes and Recollections,
s.115). Men Mises minnes Virgils dictum Tu ne
cede malis sed contra audentior (Gi aldri etter
for det onde, man vær modig og stå imot), og
velger å fortsette kampen for frihet i den nye
verden.
DE FØRSTE BØKER PÅ ENGELSK
Heldigvis fikk
Mises snart via en gammmel venn er stipend fra
Rockefeller Foundation, og dette satte ham isand
til å skrive bøkene Omnipotent Government: The
Rise of the Total State and Total War (1944) og
Bureaucracy (også 1944). Den første av disse er
en gjendrivelse av datidens utbredte oppfatning
om at nazismen var en form for kapitalisme. Mises
hevder at økonomisk nasjonalisme og tendenser i
retning av "sjølberging" er
uunngåelige resultater av offentlig innblanding
i økonomien, og at dette igjen fører til en
voksende fiendtlighet mellom de enkelte land.
Fred og frihet er umulig i land hvor det
offentlige begunstiger enkelte grupper på
bekostning av andre; og mellom land, dersom det
er handelsbarrierer mellom landene. Krig er
derfor det uunngåelige resultat av stadig
økende offentlig innblanding i økonomien.
Kapitalisme betyr en fri økonomi uten offentlige
inngrep, mens både sosialisme og
nasjonalsosialisme medfører omfattende
offentlige inngrep i alle deler av økonomien.
Den andre boken, Bureaucray, har et langt mer
begrenset tema: her sammenlingnes
beslutningsprosesser i offentlige og private
virksomheter.
Begge bøkene
ble utgitt av Yale University Press, etter
anbefaling fra New York Times-journalisten Henry
Hazlitt. Hazlitt hadde møtt Mises kort tid etter
Mises' ankomst til USA, og var blitt både venn
og disippel. Hazlitt sørget også for at Mises
fikk skrive artikler i New York Times.
Mises' ideer ble
etterhvert kjent i USA, og han kom i kontakt med
grupper som fortsatt var tilhengere av frihet og
kapitalisme, og Mises fikk derfor forskjellige
stipender som satte ham istand til å skrive på
full tid. Mises fikk også en deltidsstilling ved
New York University i 1945, og denne hadde han
til 1949. Senere fikk han anledning til å
fortsette sitt seminar - som han frem til 1934
hadde gitt i Wien - ved NYU. Han begynte i 1949,
og fortsatte til han trakk seg tilbake i 1969, 87
år gammel.
De andre
øknomiprofessorene ved NYU forsøkte å gjøre
det vanskelig for Mises, de omtalte ham som
reaksjonær, en neandertaler, og hevdet at hans
teorier var en religion. De studentene som tok
hans kurs ble ofte forsøkt "frosset
ut". Margit von Mises forteller følgende
historie i sin My Life with Ludwig von Mises: en
av studentene ved NYU ønsket å ta Mises' kurs
som en del av sin økonomiutdannelse. Hans
veileder fortalte at han gjerne kunne ta
seminaret, men at det ikke ville telle som en del
av hans offisielle program. "Mises' teorier
er religion og ikke økonomi" sa veilederen.
Åtte år senere innså den samme veilederen de
problemene som alle de offentlige inngrepene
hadde ført til: "Jeg har alltid være
venstreorientert, og jeg har vært tilhenger av
alle disse nye offentlige prosjektene, men nå
har jeg sett at de har sviktet og blitt fiaskoer
alle sammen. Kanskje Mises hadde rett
allikevel" (My Life..,s.141).
Men til tross
for de fiendtlige holdninger fra alle andre
akademikere, ble seminaret en stor suksess -
lokalet var ofte overfyllt, og et stort antall
personer, som senere gjorde seg bemerket som
talsmenn for det frie marked, deltok i kortere
eller lenger perioder. Blant dem var Israel
Kirzner, Louis Spadaro, Hans Sennholz, George
Reisman, Sylvester Petro, Bettina Bien Greaves,
Percey L. Greaves og Henry Hazlitt. Også Ayn
Rand besøkte seminaret. Men det sier mye om
hvordan akademia betraktet Mises at i løpet av
de tyve årene var det kun fire studenter som tok
doktorgraden med Mises som veileder. (Disse fire
var Kirzner, Sennholz, Spadaro og Reisman.)
Mises fikk aldri
noen fulltids akdemisk stilling i USA. Han
fortsatte som deltidsansatt, mens tidligere
elever, som ikke lenger støttet det frie marked,
fikk betydelige stillinger: Gottfrid Haberler ble
professor ved Harvard, Friedrich von Hayek ved
Universitetet i Chicago, Fritz Machlup fikk
stillinger ved Johns Hopkins og Princeton, og
Oskar Morgenstern også ved Princeton. I tillegg
hadde alle disse kommet med sine mest betydelige
arbeider mens de var tilhengere av det frie
marked, men etter at de hadde skiftet standpunkt,
hadde de ikke lenger kommet med viktige bidrag.
Til tross for dette ga Mises aldri uttrykk for
noen form for bitterhet.
Mises forstod
hvor få som støttet hans syn og hvor isolert
han var. Det klareste uttryk for dette kom på
stiftelesemøtet for Mont Pelerin Society i 1947:
(Mont Pelerin Society var et forum for
liberalistiske økonomer.) Under en diskusjon med
folk som Friedrich von Hayek, George Stigler,
Milton Friedman og Lionel Robbins utbrøt han
"Dere er en gjeng sosialister alle
sammen", og styrtet ut av rommet (Friedman i
Liberty, Juli 1991, s.18).
HUMAN ACTION
Mises hadde god
tid til å skrive, og han besluttet derfor å
utgi en revidert utgave av Nationaløkonomie.
Denne reviderte utgaven ble utgitt i 1949 under
tittelen Human Action. Dette monumentale verk
innholder en oppsummering og oppdatering av all
Mises' økonomiske tenkning. Den er et
systematisk, logisk, og gjennomført forsvar for
individers frihet og dermed
laissez-faire-kapitalisme, og den er et
ugjendrivelig angrep på alle former for
offentlige inngrep i økonomien. Fra sine
aksiomatiske prinsipper om menneskers handling
(praxeologi, se nærmere omtale nedenfor) utleder
Mises logiske konklusjoner om hvordan det
økonomiske system bør organiseres. Dessuten
forfiner Mises her egne og andres innsikter på
områder som tidspreferanse, konjunkturteori,
pengeteori, profittnivå, statens rolle, og han
kritiserer andre økonomers overdrevne bruk av
matematikk.
THEORY AND HISTORY
Mises ga seg
ikke med dette. Han forsatte å skrive artikler
for en mengde forskjellige tidsskrifter: blant
dem The Freeman, Plain Talk og det norske Farmand
(Farmands redaktør, Trygve Hoff, var sterkt
påvirket av Mises; Hoffs doktoravhandling hadde
tittelen Økonomisk kalkulasjon i sosialistiske
samfunn). Mises siste betydelige bok var Theory
and History: An Interpretation of Social and
Economic Evolution (1957). Boken er en kritikk av
det marxistiske historiesyn, og den kontrasterer
Marx' historiesyn og den dialektiske materialisme
med økonomi som en videnskap bygget på fornuft
og logikk.
SENERE VERKER
Flere av Mises'
verker som opprinnelig ble skrevet på tysk ble
etterhvert oversatt til engelsk. Hans
fremstilling av den klassiske liberalisme i
Liberalismus (1927) kom ut i 1962 som The Free
and Prosperous Commonwealth (er senere utgitt med
tittelen Liberalism), Kritik der
Interventionismus (1929) ble utgitt i 1977 som A
Critique of Interventionism, Grundprobleme der
Nationaløkonomie (1933) ble utgitt i 1960
(overstatt av George Reisman) som Epistemological
Problems of Economics. Hans selvbiografiske
skisse Notes and recollections ble utgitt i 1978,
med et etterord av Hans Sennholz. Etter Mises'
død er flere samlinger med hans artikler utgitt.
Interessen for
markedsøkonomien og derved dens udiskutablet
fremste forsvarer, Ludwig von Mises, begynte å
øke på 50- og 60-tallet. Et meget viktig
element i denne gjenfødelsen av frihetlige ideer
var ifølge Hans Sennholz Ayn Rand, som i sine
bestselgende romaner "introduserte verden
til en kombinasjon av Misesiansk økonomi og sin
egen filosofi, Objektivismen" (Sennholz i
etterordet til Notes and Recollections, s.172).
Rand fikk en stor skare av tilhengere blant de
unge, og hun anbefalte dem å lese Mises verker.
Dessuten ble det
klarere etterhvert at sosialismen ikke kunne
fungere i praksis, noe Mises hadde hevdet
allerede i 1920, og også velferdsstaten viste
seg ikke å være det perfekte samfunnssystem som
nesten alle hadde trodd. Letingen etter en
økonomisk teori som kunne beskrive et
samfunnssystem som har frihet, fred, harmoni og
materiell velstand er nå godt i gang, og det
beste man idag kan finne på dette området er
Mises' verker.
EN VURDERING
Som avslutning
vil jeg meget kort kommentere noen få punkter i
Mises' teoretiske grunnlag.
Mises beytter
seg av en metode han kaller praxeologi, som er
den generelle teori om menneskelig handling
(Human Action, s.3). Mennesket handler, og det
handler for å oppnå noe det betrakter som et
gode - enhver handling er altså meningsfylt (for
den som handler). Dette betrakter Mises som et
apriori utgangspunkt (dvs. et utgangspunkt forut
for og uavhengig av erfaring) for økonomisk
teori, og det fag som studerer impliksjonene av
dette utgangspunktet kaller altså Mises
praxeologi. Etter min mening er termen praxeologi
unødvendig, og jeg bestrider at et utgangspunkt
kan være apriori. Såvidt jeg vet er det ingen
av Mises' elever som benytter termen praxeologi.
Mises er
subjektivist. Som økonom mener han med dette at
det ikke finnes noen verdier uavhengig av
personers vurderinger. (Som kjent var dette en
forestilling innen klassisk økonomi før Walras
og Jevons). Og dette er det idag ingen uenighet
om blant økonomer, men jeg vil påstå at det er
mer hensiktsmessig å hevde at verdier er personlige.
Men Mises er også etisk subjektivist, og dette
er uholdbart.
Mises hevder at
økonomi som videnskap kun er en deskriptiv
videnskap, som beskriver konsekvensene av
menneskers handlinger. En implikasjon av dette
synet er at han som økonom ikke foretar
verdivurderinger. Han hevder at han kun beskriver
resultater av en fri økonomi, vs. resultatene av
en økonomi hvor det offentlige foretar inngrep.
Han hevder at en fri økonomi fører til øket
velstand for alle, og at inngrep alltid fører
til en reduksjon av levestandarden for alle (selv
om enkelte grupper oppnår fordeler på kort
sikt). Mises slutter av dette at inngrep i
økonomien er i strid med ønskene også til de
som går inn for offentlige inngrep. Mises hevder
f.eks. at økonomisk videnskap forteller at
priskontroll nødvendigvis vil føre til et
redusert tilbud, og derfor til en redusert
levestandard for alle. Alle vil derfor, ifølge
Mises, være imot priskontroll når de har
innsett hva økonomisk videnskap kan fortelle. En
økonom kan derfor ifølge Mises ikke
være tilhenger av laissez-faire, men enhver borger
bør være tilhenger av laissez-faire, fordi
dette er det eneste system som på lang sikt
sikrer fred, frihet, harmoni og høy materiell
velstand.
Men Mises tar
her feil. Mises tar for gitt at alle ønsker en
bedret levestandard for alle, også de som er for
utjamning, prisreguleringer, naturens rettsvern,
og "bærekraftig utvikling" (for å ta
fire aktuelle eksempler). Etter mim mening er de
som forfekter disse synspunktene tilhengere av en
redusert levestandard. Og når de lærer hva
økonomisk videnskap har å fortelle, vil de bli
enda sterkere tilhengere av alle former for
reduksjoner av enkeltmennerskers frihet.
Selv om Mises
filosofiske syn etter mitt syn er galt, er hans
konklusjoner om hvordan et fritt system fungerer
- med to unntak - sammenfallende med mitt eget
syn. Mises skriver: "Staten er ikke bare
ikke et onde, men den mest nødvendige og nyttige
institusjon, siden uten den vil ingen varige
samarbeidsformer eller sivilisasjon kunne bli
utviklet og bevart" (Mises: The Ultimate
Foundation of Economic Science, s.98) ...
"Opprettholdelse av statsapparatet med
rettssystem, politi, fengsler og militære
styrker innebærer betydelige utgifter. Å
pålegge innbyggerne skatter for disse formål er
fullt ut forenlig med den frihet den enkelte
individ har i et fritt økonomisk system"
(Human Action, s.282).
Jeg er enig med
Mises at staten er et nødvendig gode, så lenge
den holder seg til sine legitime opgaver, dvs. å
beskytte individers rettigheter. Men man kan ikke
finansiere disse oppgavene ved tvang, slik Mises
går inn for. Man kan ikke finansiere
beskyttelsen av individers rettigheter ved å
krenke individers rettigheter. Finansieringen av
statens oppgaver i et fritt samfunn må derfor
være frivillig! Dette er det ene punktet hvor
jeg er uening med Mises. Det andre punktet er at
han visstnok var tilhenger av verneplikt. En
konsekvent frihetstilhenger kan selvsagt ikke
støtte vernepilkt.
KONKLUSJON
Som en
avslutning vil jeg slutte meg til George
Resismans vurdering av Mises: "Mises viste
at kapitalismen tjener alles virkelige
egeninteresse; ikke bare kapitalistenes, men
også de såkalte proletarenes, egeninteresse.
Mises viste at i et kapitalistisk samfunn vil de
privat eiede produksjonsmidler tjene markedet.
De som oppnår fordeler av privateiede
industribedrifter er de som kjøper det som blir
produsert. Og, i kombinasjon med profitt- og
tapsmotivet og den frie konkuranse som det
medfører, vil eksistensen av privat eiendomsrett
sikre et alltid voksende tilbud av varer og
tjenester for alle. (...)
Mises' bøker
fortjener å bli lest i alle høyskoler og
universiteter - ikke bare av økonomistudenter,
men også av de som studerer filosofi, historie,
statsvidenskap, sosiologi, jus, bedriftsøkonomi,
journalistikk, pedagogikk, og humanitære fag.
Mises selv bør umiddelbart bli tildelt en
posthum Nobelpris - ja, flere enn en. Han
fortjener å motta ethvert tegn på anerkjennelse
som vårt samfunn kan utdele. For, like mye som
noen annen i historien, arbeidet han for å
bevare det. Hvis han blir lest i tilstrekkelig
grad, kan hans innsats hjelpe til med å redde
det." (Reisman i The Intellectual Activist,
15. august 1981).
© Vegard
Martinsen 1994
|