Hvordan
få slutt på kriminaliteten
av
Vegard Martinsen
(Denne
artikkelen ble trykt i VG 16/1-2001)
Kriminaliteten
har dessverre øket kraftig de siste årene - det
går ikke en dag uten at avisene forteller om
overfall, ran eller drap. Det er også et meget
faretruende utviklingstrekk at slike handlinger i
økende grad begås av stadig yngre personer.
Hvordan kan vi få en slutt på dette og derved
redusert sjansene for at vanlige mennesker blir
utsatt for innbrudd, overfall og det som verre
er? Dette spørsmålet har faktisk et svar: man
må satse på forebyggende arbeid. Men med
"forebyggende arbeid" menes her noe
annet enn det som vanligvis legges i dette
uttrykket. Alle anstendige mennesker ønsker
selvsagt å få redusert kriminaliteten mest
mulig, og støtter tiltak som er ment å redusere
kriminaliteten, men de tiltak som hittil har
blitt satt i verk har ikke gitt merkbare
resultater (snarere tvert imot). Grunnen til
dette er at for å sette inn tiltak som virkelig
hjelper, må man forstå hva den virkelige
årsaken til kriminalitet er. Og det er her det
svikter hos de fleste - både hos politikere,
akademikere og folk flest.
ÅRSAKENE TIL KRIMINALITET
Altfor mange
idag er av den oppfatning at det er den enkelte
kriminelles *omgivelser* som er den reelle
årsaken til de kriminelle handlingene, og at det
derfor er omgivelsene som må forandres for at
kriminaliteten skal gå ned. Vi kan f.eks. stadig
se at kommentatorer bruker uttrykk som at
«fattigdom forårsaker kriminalitet», vi ser
stadig den vanlige forklaringen om at (for her å
bruke klisjeen) «kriminalitet er resultatet av
en vond barndom», og vi ser ofte at enkelte
ønsker at det offentlige skal benytte mer
ressurser på fritidsklubber etc., for å hindre
unge i å komme i dårlig selskap og derved bli
kriminelle.
Men den
virkelige årsaken til kriminalitet ligger ikke i
omgivelsene. Kriminalitet har en eneste årsak:
forbrytelser begås av individer som ikke har
respekt for andre menneskers person, liv og
eiendom. Det er dette - mangelen på respekt for
andres liv og eiendom - som er den virkelige
årsaken til kriminalitet. Og dette er igjen et
resultat av endel faktorer, i hovedsak den
kriminelles manglende vilje til å tenke igjennom
konsekvensene av sine egne handlinger. Derfor må
kriminalitet forebygges på en måte som
inneholder følgende elementer:
Fra meget tidlig
i livet må barn lære å forstå at de må
respektere andres eiendeler, de må lære at de
ikke har rett til uten videre å handle på basis
av sine meninger og sine følelser, og de må
lære å være tålmodige og langsiktige og å
vurdere konsekvensene av sine handlinger. De må
også lære at de aldri må bruke vold når de er
uenige med eller er sinte på andre. Ansvaret for
å gi barn slik opplæring ligger hos deres
nærmeste familie, først og fremst hos barnets
foreldre. Enkelte av de barn som ikke aksepterer
slike normer tidlig i livet, kan, når de er
kommet i tenårene, ha utviklet seg slik at de
ikke kan karakteriseres på annen måte enn som
ville og usiviliserte. Og da er det som regel for
sent å forebygge - på dette tidspunktet vil
forebyggende arbeid i form av f.eks.
fritidsklubber ikke i merkbar grad kunne
forhindre at de blir kriminelle. Dessuten er
slikt forebyggende arbeid svært
kostnadskrevende, og det gir som nevnt få
merkbare resultater. (Det er heller ikke moralsk
riktig at staten tar penger fra folk for å lære
opp potensielle forbrytere til ikke å ta penger
fra folk.) Selvsagt har heller ikke aktiviteter
som fakkeltog eller aviskampanjer av typen
Dagbladets "Stopp volden!" noen som
helst virkning når det gjelder å redusere
kriminaliteten. Slike tiltak gir kanskje
deltagerne og initiativtakerne god samvittighet
fordi de "gjør noe" med et alvorlig
problem (og muligens øker "Stopp
volden!"-kampanjen Dagbladets opplagstall),
men reelle effekter - så som redusert
kriminalitet - har slike aksjoner overhodet ikke.
Det er ikke
"samfunnets" ansvar å gi barn den
opplæring de trenger tidlig i livet. Forsøker
man å overlate slikt ansvar til samfunnet, slik
man i alt for stor grad har forsøkt de siste
årene (i form av f.eks. barnehaver og
fritidsklubber), blir realiteten at ingen har
ansvaret - og dette bærer, som vi dessverre lett
kan se omkring oss, helt galt avsted.
STRENGE STRAFFER
Hva gjør man
så med kriminelle som er i alderen 13-14 og
oppover? All erfaring viser at det er praktisk
talt umulig å reformere vanekriminelle, det
eneste som kan hindre dem i å begå nye
kriminelle handlinger er frykten for å komme i
fengsel. Den kriminelle løpebane som
13-14-åringene er i ferd med å legge ut på må
derfor stoppes umiddelbart. For å få dette til
må man, i tillegg til å ha en høy
oppklaringsprosent og raske reaksjoner fra
politi/rettsapparet, ha virkelig avskrekkende
fengselsstraffer: en person som har begått
kriminelle handlinger som hærverk, innbrudd,
overfall eller ran bør settes i fengsel i f.eks.
fem år (for enda grovere forbrytelser, som
f.eks. voldtekt, bør straffene være enda
strengere). Dersom forbryteren så, etter å
sluppet ut etter å ha sonet disse fem årene,
begår en ny kriminell handling, bør han settes
i fengsel i 20 år. Blir denne politikken
gjennomført, vil disse straffene virke så
avskrekkende at praktisk talt all kriminalitet
vil forsvinne i løpet av noen uker. Ikke alle
kriminelle lar seg avskrekke av strenge straffer,
men med slike straffer blir de ihvertfall isolert
fra sine potensielle ofre i to lange perioder. Et
slikt straffenivå vil også være uttrykk for en
dyd som dessverre i alt for liten grad
praktiseres idag: rettferdighet. Dagens
straffenivå, som gjør at stortyver straffes med
120 timers samfunnstjeneste, at man for å ha
drept et menneske kan få en straff på 8
måneders fengsel, og at mordere ofte slipper ut
etter 6-7 år i fengsel, er ikke bare latterlig
mildt og grotesk urrettferdig, det er også en
grov fornærmelse mot alle som har vært utsatt
for kriminelle handlinger.
Er det
umenneskelig å sette folk i fengsel så lenge?
Man må huske hva slags mennesker det er snakk
som. Det er mennesker som med vitende og vilje
skader andre mennesker - de stjeler og ødelegger
andres eiendeler, og de påfører sine ofre
psykiske skader som det kan ta flere år å
helbrede. Og dette gjør de med vitende og vilje,
om igjen og om igjen. Overfor virkelighetsfjerne
sosialarbeidere, journalister, kriminologer og
dommere bruker disse menneskene alle tenkelige og
utspekulerte midler for å unndra seg
konsekvensene av sine handlinger, inkludert å ty
til tårene mens de dyrt og hellig lover aldri
igjen å gjøre noe galt dersom de får mild
behandling. Og etter at de har lurt til seg en
mild straff, ler de rått. Faktum er at
vaneforbrytere er onde mennesker som liker å
skade og å ødelegge for andre - er det noe sted
slike hører hjemme, så er det i fengsel,
isolert fra folk flest.
Det som virkelig
er umenneskelig er å la disse onde menneskene
gå løse slik at de kan fortsette å terrorisere
fredelige mennesker. Hvem er ansvarlig for dagens
høye kriminalitet? Først og fremst selvsagt
forbryterne selv; men også de som har unnlatt å
lære opp sine barn til å respektere andres
person og eiendom; og deretter de som forfekter
tilgivelse, og som lar seg lure til å la
forbrytere gå fri mot tomme løfter om
forbedringer. Forbrytere blir ikke snille av å
bli tilgitt, de blir bare verre - en tilgivelse
er et signal om at deres onde handlinger ikke
medfører negative konsekvenser for dem selv.
Handlinger har alltid konsekvenser, og dagens
la-de-kriminelle-gå-løse-politikk ("den
mistenkte er en gammel kjenning av
politiet") lar ofrene alene bære de
kriminelle handlingenes sterkt negative
konsekvenser, mens gjerningsmennene nærmest
belønnes for sin virksomhet. Så lenge denne
politikken fortsetter, vil kriminaliteten bare
øke.
© Vegard
Martinsen 2001
|